SOME INTERVIEWS ON PERSONAL MATTERS - 6/10 KL. 18:00

Sofiko (spilt av Sofiko Tsjiaureli, kjent fra sin ikoniske rolle i Paradsjanovs The Color of Pomegranates) er journalist i Tbilisi på 1970-tallet, og intervjuer kvinner om livene deres. Historiene om ensomhet, ekteskap og hverdagens strev avdekker gradvis kvinners vanskelige stilling i et tradisjonelt, patriarkalsk samfunn. Mens Sofiko lytter til dem, kjenner hun igjen sin egen kamp for å forene arbeidet hun elsker med kravene som stilles til henne som husmor — og med en ektemann som sliter med å akseptere hennes profesjonelle ambisjoner.

Uten å overdramatisere eller peke fingre tegner filmen et nyansert portrett av kvinner på 1970-tallet — kvinner som kanskje ikke har alle svarene ennå, men som allerede stiller de riktige spørsmålene, og som, viktigst av alt, viser en sterk solidaritet mellom kvinner som opplever de samme eksistensielle konfliktene. Gogoberidzes dokumentariske tilnærming, som minner om italiensk nyrealisme, og hennes oppfinnsomme bruk av tilbakeblikk visker ut grensene mellom Sofikos personlige minner og historiene til kvinnene hun intervjuer.

Lana Gogoberidze har selv antydet at hennes interesse for å lage filmer om kvinner kan stamme fra morens historie, som hun også vever inn i filmen. Da Gogoberidze var barn, ble moren, Nutsa Gogoberidze (Georgias første kvinnelige filmregissør), plutselig arrestert og sendt til Gulag. Hun vendte tilbake først da Lana allerede var en ung kvinne. Denne opplevelsen satte et smertelig preg på Gogoberidze, og gjenspeiles i historien om hennes rollefigur Sofiko.

ENG

Sofiko (played by Sofiko Chiaureli, known for her iconic role in Parajanov’s The Colour of Pomegranates) is a journalist in 1970s Tbilisi who interviews ordinary women about their personal lives. Their stories of loneliness, marriage and everyday struggles gradually reveal the difficult position of women in a traditional, patriarchal society. As Sofiko listens to them, she recognises her own struggles to balance the work she loves with the demands of running a household and a husband who struggles to accept her professional ambitions.

Without overdramatising or assigning easy blame, the film offers a nuanced portrait of women in the 1970s — women who may not yet have all the answers, but are already asking the right questions, and, more importantly, reveals a strong solidarity between women who experience the same existential conflicts. Gogoberidze’s documentary-like approach, reminiscent of Italian neorealism, and inventive use of flashbacks blur the boundaries between Sofiko’s personal memories and the stories of the women she interviews.

As Lana Gogoberidze herself has suggested, her interest in making films about women may come from her mother’s story, which she also incorporates into the film. When Gogoberidze was a child, her mother, Nutsa Gogoberidze (Georgia’s first female film director), was suddenly arrested and sent to the Gulag. She returned when Lana was already a young woman. This experience left a painful mark on Gogoberidze and is echoed in the story of her character Sofiko.