PERSONA - 30/4 KL. 18:00

Trett av løgner og hykleri, avviser skuespilleren Elisabeth Vogler sin egen stemme. På sykehuset, og senere på hennes leges sommersted, blir hun tatt hånd om av den unge sykepleieren Alma. Stilt overfor Elisabeths taushet erfarer Alma en sjelelig oppvåkning. Hun blir oppmerksom på kløften mellom sine naive forestillinger om livet og sine handlinger.

Intens, sensuell og selvransakende er Persona Bergmans høyst intime blottleggelse av kunsten – dens falske mystikk og magi. Filmen er en studie i forstillelse og tomhet, i avstand og nærhet mellom to kvinner, hvor grensene mellom drøm, tanke og virkelighet er utvisket. Den skeive lesningen av filmen hviler på nettopp dette — den dype, nesten erotiske intensiteten mellom Elisabeth og Alma, og spørsmålet om identitet som ikke lar seg holde på plass.

Persona er et resultat av og en konklusjon på Bergmans dyptgripende kunstneriske og personlige krise i forbindelse med hans stilling som teatersjef på Dramaten i perioden 1963-66. «Jeg har en eller annen gang erklært at Persona reddet mitt liv. Det er ingen overdrivelse. Hadde jeg ikke orket å lage den, hadde jeg sannsynligvis vært slått ut for godt», sa Bergman.

Det er påfallende at Persona ble laget i 1966 — nettopp når Hollywoods Hays Code var i ferd med å ta slutt. Bergman hadde ikke lenger behøv for å skjule seg. Og likevel er det skeive i filmen fortsatt implisitt, gjemt i intensiteten mellom to kvinner og i det gradvise bortfallet av grensene mellom dem. Det minner oss på at skeiv subtext i film ikke alltid er et resultat av undertrykkelse — det kan også være et kunstnerisk valg. Judith Butler ville kanskje si at identitet ikke er noe fastlåst, men noe som stadig utføres – og det er det som gjør Persona til en av de viktigste skeive filmene som noensinne er laget.