FALLING LEAVES - 24/9 KL. 20:30

Falling Leaves er typisk for det beste innen georgisk film — og særlig for Iosseliani  — ved at den virker lett og lavmælt på overflaten, helt til satiren gradvis skjærer dypt. Filmen åpner med en dokumentarisk prolog om tradisjonell georgisk vinproduksjon, før den går over i selve historien: unge Niko (Ramaz Giorgobiani) får sin første jobb som labtekniker ved en vinfabrikk i Tbilisi, sammen med sin mer sorgløse venn Otari (Gogi Kharabadze). Midt i fabrikklivets press, en romanse med den viljesterke Marina (Marina Kartsivadze), og lange, vinfylte kvelder med kollegene, går det etter hvert opp for Niko at ledelsen forfalsker produksjonstallene for å møte kvotene på papiret, uansett hvordan vinen faktisk smaker. Fast bestemt på å gjøre det rette, lærer han den harde veien at i et system der teori og praksis trekker i hver sin retning, blir stille medløperi behandlet som den eneste fornuftige måten å overleve på.

Filmet i livlig svart-hvitt og strukturert i kapitler oppkalt etter ukedagene, varslet Iosselianis debutfilm mange av trekkene som skulle prege hele karrieren hans: bitende humor, rastløse lange tagninger, dyp kjærlighet til georgisk vin og sang, og en stillferdig sympati for undertrykte i det sovjetiske samfunnet. Falling Leaves ble kort tid forbudt av sovjetiske myndigheter, før den senere ble vist under Cannes' internasjonale kritikeruke i 1968, hvor den vant FIPRESCI-prisen.

ENG

Falling Leaves is typical of the best Georgian cinema — and of Iosseliani in particular — in seeming light and low-key on the surface, until its satire quietly cuts very deep. The film opens with a documentary-style prologue on traditional Georgian winemaking, before properly settling into the story: young Niko (Ramaz Giorgobiani) takes his first job as a lab technician at a Tbilisi wine factory, alongside his more easygoing friend Otari (Gogi Kharabadze). Amid the pressures of factory life, romantic entanglements with the spirited Marina (Marina Kartsivadze), and long, wine-soaked evenings with his colleagues, Niko slowly realizes that his bosses are falsifying production quotas to meet targets on paper, regardless of the quality of the wine itself. Determined to do the right thing, Niko learns the hard way that in a system where theory and everyday practice pull in opposite directions, quiet complicity is treated as the only sensible way to get by.

Shot in vivid black-and-white and structured in chapters named after the days of the week, Iosseliani's debut announced many of the traits that would define his career: mordant humour, restless long takes, deep affection for Georgian wine and song, and quiet sympathy for the underdogs of Soviet society. Falling Leaves was briefly banned by Soviet authorities before going on to screen at Cannes' International Critics' Week in 1968, where it won the FIPRESCI Prize.